For noen dager siden ble den mye omtalte ”Lommemannen” arrestert – bevæpnet med et skarpladd våpen. I 30 år har han angivelig reist rundt i Norge for å utfordre den ene mindreårige gutten etter den andre i det som tydeligvis har blitt en rasktvoksende frisport i Norge – lommetennis.
Menn som utfordrer unge gutter i lommetennis eller andre lignende forhold har etter sigende ganske frie tøyler i Norge. I det desentraliserte bondelandet vi bor i har ikke engang politiet systemer for å samarbeide tett politidistriktene i mellom. Dette har kommet klart frem etter at politiet har brukt 30 år på å skjønne at ”Lommemannen” var en og samme mann, ikke 150 forskjellige småkryp med identiske tendenser og lik DNA.
For menn som ”Lommemannen” finnes det bare en advokat – Tor Erling Staff, og den frittalende og pedofili-vennlige advokaten brukte ikke lang tid på å komme med kontroversielle uttalelser som har sjokkert den ene etter den andre.
Historien har vist at straks pedofile menn blir dømt, så finner de en eller annen psykolog som synes synd i dem, og skal få dem på den ”rette veien”. Den rette veien betyr gjerne at de må ut av fengslet fordi det ikke gir en ønskelig rehabiliteringseffekt. Da må jeg spørre meg selv, hvorfor fengsles man? Jeg kommer på tre gode argumenter for hvorfor en pedofil mann, eller drapsmann for den del, skal fengsles: 1. Han har gjort noe han vet er straffbart, og må sone sin straff (ren straff altså). 2. Han er en fare for samfunnet og må holdes borte fra vanlige omgivelser. 3. Fengslet skal gi en rehabiliterende effekt.
Altså kan vi konstatere at hensynet til den pedofile går over hans ofre. Eller? For det er da en kjennsgjerning at med en gang man kobler inn psykologer på den dømte, så vil disse jobbe utelukkende med den dømte, og ikke med de han har forgrepet seg på. Altså kan vi anta at psykologen som skal hjelpe på rehabiliteringseffekten til den pedofile ikke vil øve ansvar overfor ofrene. Hvem tar da ansvar for ofrene? Vel, når en pedofilidømt mann har sluppet ut av fengselet, har han i teorien sonet sin straff, og er fri til å bosette seg der hvor han ønsker. Selv i nabolaget til ofrene sine. Hvorfor ikke? Når han har sluppet ut anses han gjerne som ferdig rehabilitert, og da er det vel en selvfølge at hans ofre er vel så rehabilitert?
Da tar vel ingen ansvar for ofrene da.
Av historien har vi også sett at det settes større ressurser inn på å rehabilitere dømte overgripere enn å hjelpe ofre til et normalt liv. Overgripssaken i Lakselv for noen år tilbake er et eksempel på det. Når det gjelder Lakselv-saken ble overgriperen - etter flere dommer for øvrig, sluppet fri etter bare tre år i forvaring. Dette fordi hans psykolger ikke mente det fantes flere rehabiliterende tiltak for han i fengsel, samtidig som han hadde innrømmet å være homofil, og at han derfor burde prøveløslates for å kunne leve i et voksent homofilt forhold. Hårreisende.
Tiden vil vise hvordan denne saken ender. Dersom den antatte ”Lommemannen” blir dømt, er det vel bare snakk om tid før han slipper ut, ferdig rehabilitert og praktiserende homo.
Da gjenstår bare ett spørsmål – er Norge en fristat for pedofile?
Tags: fristat · hauken · lommemannen · pedofili · politiÉin kommentar
1 response so far ↓
Jeg er med på at rehabiliteringen av pedofile er veldig, veldig viktig. Men det er ikke uten problemer at man lager koblinger mellom homofili og pedofili. Samtidig må det ikke være slik at en pedofil mann (eller dame for den del) er homofil, selv om det har vært slik i noen tilfeller.
Når det gjelder å tilgi en angrende og rehabilitert synder, er det et veldig godt poeng i seg selv, og der har nok samfunnet mye å gå på, men tar man for eksempel Lakselv-saken i betraktning (Nicolas: jeg vet at du snakker generelt), så ødela denne mannen mange liv. To personer tok selvmord, og en tok overdose. I tillegg er en person erklært 100% ufør i veldig ung alder. Skadevirkningene overgrepene har gitt, er såpass store at det virker svært urettferdig at en person skal ”slippe unna” med tre år i fengsel, da også tatt i betraktning at dette ikke var hans første sedelighetsdom. Riktignok er han kanskje rehabilitert, det vil tiden vise, men han vil aldri være en fri mann. Denne mannen var lærer på en barneskole, et yrke han aldri etter norsk lov vil kunne praktisere igjen.
Men det største problemet er kanskje i tilfeller hvor personen ikke viser seg rehabilitert, altså gjengangs-pedofile. Hvilke straffer bør disse få? Hvordan skal man signalisere overfor samfunnet at man tar disse alvorlig? Har man i tilstrekkelig grad tatt disse tilfellene alvorlige nok?
Et overgrep er ofte mer en bare overgrepet i seg selv, konsekvensene kan være uante og vare i lang, lang tid. Ofte vil ikke ofre snakke om problemer de får, og jeg mener det er enn kjennsgjerning at man i altfor stor grad har fokusert på den fysiske volden, framfor den psykiske. Fysisk smerte kan være forholdsvis lett å kurere, den psykiske er det verre med.