Bak Tastaturet

I denne bloggen vil jeg på flere ulike måter hetse ulike politiske grupper undertegnende har lite til overs for. Det jeg skriver er i som annen satire i liten grad forankret i realiteten og mye av det har intet empirisk belegg og mye av det er heller ikke meninger jeg direkte står innenfor. Jeg vil med andre ord ikke støtte dette i en offentlig sammenheng.

En gruppe som irriterer meg grenseløst er middelklassesosialistene. Dette er ikke fordi de er en politisk trussel eller utfordrer, for det stemplet fortjener de på ingen måte. De eneste middelklassesosialistene er en fare for, er eventuelle reelle sosialister.

Lenin beskrev venstrekommunismen med Rosa Luxembourg i spissen som “sosialismens barnesykdom”, vel jeg følger i hans sted og kaller middelklassesosialismen for “sosialismens 40års-krise”: Ferdig med sin storhetstid og gjør et desperat byks for å komme med endringer for å holde seg i live. Noe som selvfølgelig går rett i vasken.

Hvem er så middelklassesosialistene jeg betegner, jeg tenker først og fremst ikke på de gamle SF-erene som gikk på universitetet på slutten av 60-tallet(selv om jeg nok skal få hetset dem grundig senere). Jeg tenker på deres barn, og ikke minst deres barnebarn, som jeg selv må omgås med. Med palestinaskjerf, Ernesto “Che” Guavara T-Skjorte samt både jakka og ræva full av Buttons.

Når det er sagt snakker jeg her bare om middelklassesosialistene. AP-pamper, samt gammelkommunister har jeg faktisk en viss respekt for.

Middelklassesosialistenes opphav
Middelklassesosialistenes opphav ligger utvilsomt i 68-erne, agitasjon mot det bestående samfunnet, uten annet enn en klisje som alternativ. “Sosialisme” promoterer de, men legger ikke annet i det en et blomstereng der alle sitter glade, holder hverandre i hendene, og synger Internasjonalen (at de har droppet 4. verset som begynder med “I mot oss landets lover bøyes, med skatter blir vi tynget ned”, er en annen sak).
Sovjetunionen og Arbeiderpartiet er utingen for 68-erene. Kina, Kambodsja og Albania var det store for dem. Etter at disse illusjonene brast fant ikke lenger middelklassesosialister noen å støtte, de hadde bare fiender igjen. De utviklet seg sånn sett til en ren protestretning.

Årene gikk, Vietnamkrigen tok slutt, Sovjetunionen kollapsetm Norge forsatte å ikke være med i EU og Altautbyggingen ble et faktum. I løpet av denne tiden døde 68er-generasjonens virksomhet ut, men arven levde videre. Det er forsatt flere “sosialister” på Blinderen enn det er sosialister i arbeidermiljøet, drømming står forsatt sterkere innen sosialismen enn handling, og Marx er forsatt populær i akademia.

Med unntak av mikroskopiske organisasjoner som “Tjen folket”, “Internasjonale sosialister” og (frem til 07) restene av AKP er det lite igjen av deres kommunistiske organisasjoner. Det vi derimot har igjen er partiene SV og RV og ikke minst deres ungdomsorganisasjoner.

Hvem er middelklassesosialist?
Den typiske middelklassesosialist er ung,kvinne,blond og har foreldre med høyere utdannelse. Vedkommende går med Palestinaskjerf, Ernesto “Che” Guevara T-skjorte (de fleste hvet riktig nok ikke hva Che betyr, eller at fornavnet var Ernesto eller hvilke land han drev virksomhet i). I tillegg til til dette er det selvsagt viktig å nevne buttons, buttons med ulike polistiske symboler som enten er idealistiske til det naive, meningsløse utsagn, eller med avbildninger av ulike politiske symboler som den aktuelle raddis verken forstår hva betyr, eller kjenner historien bak.

Dette gjelder forøvrig kun unge middelklassesosialister, de eldre kommer vil tilbake til.

Hva gjør en ung middelklassesosialist?
Dette er en liste over typiske foretak en ung middelklassesosialist gjør:

1. Være medlem av SU, RU eller begge deler
2. Gå med raddisuniformen (se over)
3. Promotere seg selv som “kommunist”, samt ta avstand ifra alle kommunistiske grupper, og aldrig så mye som åpnet en bok av Marx, Lenin osv
4. Henge på “Blitz”
5. 5. Være med i SOS-rasisme, Natur og Ungdom osv., og derav mene at alle som måtte være av en annen oppfatning enn disse organisasjonene er farlige og bør sperres inne.

Middelklassesosialistenes meninger

1. Først og fremt må du være motstander av alt og alle, spesielt alle som har en metode for å oppnå sine politiske mål, måtte de være partipolitikere eller ML-ere.
2. Sympatiser alltid med grupper som er en fiende av ditt land eller dets allierte. Og for all del avsky din nasjon og din kultur. Dette kan du godt gjøre ved å konvertere til Islam, gjerne mens du betegner deg selv som feminist.
3. Fortreng for all del hvordan ting er, det viktige er ikke slik ting er, men slik du ønsker at ting skulle være. Maktbalanse og realpolitikk er derav irrelevant.
4. Lokalpolitikk er kjedelig, og internasjonal politikk er innteressant. Dette henger sammen med at middelklassesosialistene egentlig ikke har planer om å oppnå noe i det virkelige liv.
5. 5. Vi er intellektuelle; folk som stemmer AP, eller FRP, er stort sett dumme og/eller apatiske, og vi identifiserer oss ikke med dem.
6. Vi er marxister, men har aldri lest Marx
7. Vi støtter Palestina, men vet lite om hva som er konfliktens bakgrunn, selv om vi er marxister mener vi at folkene i USA er onde, noe vi legger vekt på fremfor å legge vekt på at de handler etter egen interesse.
8. Vi er først og fremst idealister, hvorvidt det vi promoterer lar seg gjennomføre, er per definisjon uvesentlig.

Hvilken innflytelse har middelklasse sosialistene?
Ført og fremst må vi huske at middeklassesosialistene ikke har noe mål om å gjøre noe for å få innflytelse, enkelte er riktig nok med i SV, men når man ser hvor rått AP voldtar dem i regjering (Et samarbeid som i seg selv er ganske interessant), kan man spørre seg om de egentlig skiller seg noe ut ifra sine yngre menigsfeller.

Det de derimot har ført til, og i dag fører til er å avvæpne den tradisjonelle sosialsmen, samt slå ihjel arbeiderbevegelsen. Dette både ved å rekruttere potensielle sosialister og avvæpne dem og gjøre dem til forvirrede og ufarlige idealister.

Men langt viktigere enn å avvæpne en døende ideologi, er det å distansere seg ifra arbeiderklassen med intellektuelt vissvass og elitisme. Hvem vil vel stemme på noen som ikke på noen måte er som deg, som du ikke forstår, har et annet verdisyn enn deg og som i tillegg hevder å representere deg?

Middelklassesosialismen er sosialismens 40års krise, begynnelsen på slutten.

Olaf E.

Tags:   førtiårskrise · lenin · middelklassesosialisme · olaf · palestinaskjerf · raddis · sosialisme2 kommentarar